Virtuelle løp – kommet for å bli?

Du har helt sikkert hørt om virtuelt løp, eller sett en post eller to for dette på sosiale medier? Det er nesten ikke til å unngå, fordi når Koronakrisen kom over oss, ble alle arrangement og løp satt på vent, og mange utøver, og mosjonister, mistet da sine mål som de hadde trent for. Da kom flere aktører opp med et kreativt alternativ- virtuelt løp.

Jeg skal ikke skryte på meg at jeg har deltatt på mange konkurranser og løp, fordi jeg aldri har hatt den trangen til å være best. Jeg liker å utfordre meg selv, og presse mine egne grenser. Samt at jeg deltar på arrangement for opplevelsen- og da må det gjerne være spektakulært.

Akkurat når krisen inntraff, skulle jeg delta i Frozen Lake Marathon på Tisleifjorden – 21,1 km på is. Det ble kansellert i siste liten, men arrangørene oppmuntret oss likevel til å gå ut å løpe den dagen, og det gjorde jeg. Det ble egentlig mitt første virtuelle løp, uten at det egentlig hadde fått navn eller var planlagt.

Det er selvsagt en stor forskjell på det å delta på et virtuelt løp, og det å delta på et fysisk arrangert løp. Når jeg er på løp, så begynner nervene å melde sin ankomst allerede når jeg våkner om morgen. Jeg er veldig bevist på hva jeg spiser til frokost, og at jeg spiser nok. Samt at når jeg får på meg løpetøyet og startnummer, så begynner dobesøkene…de blir det ofte mange av, og gjerne i siste liten før løpet starter. Kroppen er rastløs, jeg er stresset og tripper utålmodig opp på startstreken, sammen med masse andre nervøse mennesker. Men følelsen er ubeskrivelig når man hører startskuddet, og alle løper av sted, sammen. Det å løpe i en oppmerket løype, men funksjonærer som passer på og drikke- og matstasjoner, er utrolig behagelig. Man kan konsentrere seg mer om selve opplevelsen, når alt er tilrettelagt. Det er også veldig hyggelig når folk heier på en, og deltakerne motiverer hverandre fremover.

Virtuelle løp derimot blir litt mer til hva man gjør det til selv. Jeg har både engasjert og fått med meg flere, slik at vi har løpt sammen eller samme runde. Vi har printet ut startnummer, startet sammen, heiet og motivert hverandre og feiret løpet etterpå. Og jeg har løpt helt alene.

Det som har vært fantastisk med virtuelle løpet er mangelen av stress før start. Jeg har stått opp, kledd på meg, spist, pakket sekken og gått ut døra. I den tyngste koronatiden, meldte jeg meg på utfordringen 150 km i April, og det var virkelig et lyspunkt og en glede, i en ellers utfordrende tid. Aldri har jeg løpt så mye, og blitt så godt kjent i nærmiljøet mitt.
Virtuelle løp er så enkelt- det er rett utenfor døren din.

Det som har gitt meg størst utfordring med virtuelle løp er planlegging av ruten. Dette er kanskje fordi jeg har valgt å ikke gjøre det trygt og enkelt, og ta en rute jeg kjenner, men prøvd nye turer for å se nye steder. Dette synes jeg har være mer motiverende for meg, siden jeg ikke har jaget tid, og det er mangel på folk som heier underveis. Jeg har derimot sett mange andre ting som motiverer meg underveis, og jeg har da ikke klart å la vær å ta bilder av dette…

Det ene løpet, på selveste nasjonaldagen, ble mye lengre enn planlagt, sånn at da jeg hadde løpt 21,1 km som jeg var påmeldt, hadde jeg enda 5 km igjen før jeg var hjemme. Den andre gangen skulle jeg løpe 31 km, og var nesten hjemme da klokken viste 26 km- da ble det en kamp med meg selv for å løpe den liten omvei, for å tikke inn de siste kilometerne.

Jeg synes alltid at påfyll underveis har vært utfordrende, selv i fysiske konkurranser. Der har jeg alltid laget meg en regel at jeg må spise og drikke på hver matstasjon. På virtuelle løp, må man da styre dette på en helt annen måte. Og selv om jeg vet at det er viktig, så er det fort gjort både å glemme det, og nedprioritere det.

Jeg tror virtuelle løp er et kjempefint tilskudd, spesielt til mosjonistene. Nettopp fordi dette er et lavterskel tilbud. Flere av mine kunder, som aldri har gjennomført et løp i voksen alder, har nå deltatt på virtuelle utfordringer – enten om det har vært å sanke kilometer, eller løpe en distanse på en spesiell dag. Virtuelle løp gir mindre press, krever mindre forberedelser, men gir likevel utrolig mestring og løpeglede.

For min egen del, så synes jeg en blanding er det som passer meg best. Selv om jeg blir nervøs, før start på et fysisk løp, så er det også spennende, tilfredsstillende og ikke minst sosialt.
Som småbarnsmor, så har jeg ikke mulighet til å reise og delta på løp rundt forbi, hver helg. Så virtuelle løp, gjør at jeg har mulighet til å delta på flere utfordringer.

Jeg sier som Ole Brum: «Ja, takk. Begge deler!»